The Choirboy

Oliver Hohlbrugger er en relativt sjelden herremann og låtskriver i dagens musikalske klima. Håndverket slekter på den tradisjonelle låtskrivingen, samtidig som han ikke er redd for å utforske musikalske sidespor, noe som resulterer i en blend av avarter innen rock, blues og soul. En blend hvor uttrykket og emosjonene er det viktigste men hvor sangene allikevel føles å ha en tidløs nerve. Tankene og referansene går bakover i tid, til menn av en annen skole. Fra den tiden vinylplater var gjeldende medie. Ekko av menn som forlengs har krysset elva. De av dem som ennå ikke har krysset over, står på kaien og venter på skyss. I tekstene finner en erfaringer ervervet gjennom et stykke levd liv. Tekster om tapt tro, kjærlighet og lengsel. Og en indre uro. En uro, lengsel og søken som ligger i bunnen av oss alle, og som utgjør grunnmuren i låtene på The Choirboy.

En god beskrivelse av musikken til Oliver kan være denne; Hvis David Lynch hadde invitert Roy Orbison, Captain Beefheart, Nick Cave og Gary Grant til en fuktig aften på lokal bar, og med stedets jukebox skulle holde disse nevnte musikalsk tilfreds gjennom aftenen, da kunne Oliver Hohlbrugger vært et forsoffent kompromi.

Med en særegen stemme og et gjennomgående tidløst utrykk, utspilles historier om tapt kjærlighet, levd liv og forlagt tro. Mørkt, sofistikert og stemningsfullt med klassiske, storslåtte arrangenmenter som igjen avløses av mer upolerte og primale utrykk. I denne ambivalensen, både tekstlig og musikalsk finner en kjernen i Hohlbruggers musikk og univers.